Endelig har jeg funnet en internettkafé og har tid til aa skrive litt!
Costa Rica er fantastisk!!
Etter aa sneket oss inn paa departure delen av flyplassen, og sovet, eller "sovet" paa et hardt flisgulv uten noe som helst underlag, for aa spare litt penger, "sto" vi opp kl 04.00 for aa faa bussbilletter til Manuel Antonio som vi skal veare denne uken aa moete de andre. Vi kom til "busstasjonen"som besto av en vegg med noen krakker, litt over 4, h elt moerkt og faa folk. En liten butikk aapnet ved siden av hvor vi fikk kjoept litt mat, og fikk advarsler om aa passe oss for columbianere som har for vane aa rane turister. Det skjedde heldigvis ikke, og litt over ni ankom vi Manuel Antonio, og jeg maren og marie sjekket inn paa et tremannsrom paa et lite hotell med basseng og kjoekken rett ved stranden. Vi forta oss aa lempe av oss bagasjen, og nearmest loep ned til strander hvor de andre var. Jeg er sikker paa at det var over 30 grader. Det er saa fint her!! Hvit strand med turkis hav, og man kan gjoere alt mulig! Vi har hamstra inn brosjyrer içom canopyrides, kajakkturer, snorkeltur med katamaran og etc, som vi skal gaa gjennom senere og se hva vi har tid/raad til. Helst alt..! Og fallskjermhopping da!:) Men det har jeg lovet aa gjoere med Emily, saa faar hoere med ho naar jeg faar snakka med ho. Vet ikke helt naar gruppa hennes kommer, men nordkapp kommer i morra. Det blir koselig!
Ellers har vi hatt en litt slitsom men bra tid i Peru.
Cusco var helt fantastisk med inkadamer i tradisjonelle drakter bestaaende av vide skjoert, fargerike toeystykker paa ryggen, med flosshatt paa hodet. Masse fine bygninger, og mye fine tradisjonelle ting aa handle! Har gaver til de fleste derfra;) Litt synd med alt som skjedde med Sveinung, men jeg og Maren fra nordlys med noen fra nordkapp kom oss paa machu picchu og noet utsikten mens vi laa aa solte oss paa gresset etter guideturen:)
Vi kom oss saa vidt tilbake med livene i behold (foelte vi) etter aa ha kjoert paa de smaleste, mest svingete veiene du kan tenke deg, og kjoert over broer laget av planker med millimeters klaring. Vi fikk sjekka ut Sveinung fra sykehuset, og tok flyet med han tilbake til Lima. Det var deilig aa sitte paa flyet i en time, i stedet for aa sitte paa en buss like svingete veier i 23 timer til!
Da vi kom frem til Lima, moette vi resten av Nordkappsom ikke hadde blitt med pa machu picchu, og bodde paa hotellet deres en natt, hvor vi koste oss ved bassenget, og ble passe solbrent. Igjen. Glemmer at solen er sykt sterkt saa nearme ekvator. Neste dag dro vi til busstasjonen, hvor vi moette damene fra prosjektet vi skulle jobbe, og kjoerte med dem ut i noe som virket som en slum i oerkenen. Vi kom frem til en hvit stor mur, med en liten groenn doer, midt i slummen, og ble fortalt at her skulle vi bo. Noen fra innsiden kom aa aapnet doeren foran oss, og ble moett av barn og gav oss klemmer og kysset oss paa kinnet og uendelige buenas dias`er. Innenfor hadde de trampoline, og en liten fotballbane, og en liten veldig fin hage, hvor de 32 barna som bor der, har en blomst de selv skal passe paa.
Men det var alstaa ikke barna vi skulle vaere med saa mye paa dette prosjektet fikk vi vite. Neida,. Vi skull nemlig veare med aa bygge et hus. Jada. Et hus. Saa uten Sveinung som forstaaelig nok var sliten og slapp etter sykehusoppholdet, var vi en gutt og fem jenter (Helene hadde av ulike aarsaker ikke kommet enda..) )som foelgte med spanske frivillige Christina, som ikke kunne et fnugg engelsk, tok 2 busser, og gikk i evigheter frem til et murbygg oeverst i en annen slum i oerknen. Her skulle vi jobbe de tre neste dagene.
Arbeidet besto av noe som kunne blitt gjort paa 1700- tallet, men som hjemme naa blir gjort av maskiner. Vi loefta toemmerstokker og tre, vi hogga stein og bakke rundt noe som saa ut til aa bli en vollgrav rundt hagen til huset (men som vi fikk forklart av tolken vaar Mindi, var for aa lage en mur til aa holde huset oppe ved jordskjelv som er veldig vanlige i Peru), og spadde jord. I evigheter. Det tok aldri slutt. midt paa dagen, kl. 12, dro vi nedover til et annet prosjekt som Proyect Peru, (som vi jovbba paa) samarbeidet med, og der fikk vi lunsj. God tradisjonell Peruansk lunsj..... Etter dette foelgte de to tyske frivillige jentene som jobbet her, Nora og Laura oss til et tomt rom, og fortalte at vi kunne hvile litt her. Vi satt oss ned og tenkte "jaja, det kan vi ve" og plutselig dro de frem madrasser og puter vi kunne legge oss paa. Vi skulle ha siesta! Etter litt under en times soevn var det tilbake til blodslitet, frem til klokka var 4. Dette gjorde vi i tre dager. Fredagen dro vi til det prosjektet vi hadde spist lunsj paa, som gir alle barn som vil, mat til 1 sol dagen (ca 2 kr), og som driver en barnehage. Det var nemlig foerste skoledag for barna etter sommerferien, og mange nye barn skulle begynner. Vi fikk veare med paa innvielsen, som besto av at barna (og vi:)) fikk ballonger og godteposer. Saann skulle vi hatt det i Norge! :)
Paa loerdagen skulle vi senere ta taxi til flyplassen, noe vi alle gledet oss til, men foerst skulle vi ta med barna til bassenget. Det laa ikke saa langt unna prosjektet, saa vi gikk med de 32 barna dit. De (og vi) badet og koste oss, og vi spleiset paa aa kjoepe is til dem alle sammen. Undervannskameraet mitt fungerte bra ogsaa. Faktisk pappa!:) ("Det er ikke det det er til") Joda det er det:)
Vi tok farvel med barna, og etter uenderlige med vaate kyss paa kinnet og utallige "ciao" dro vi "endlig" fra prosjektet. Foeler meg litt slem med aa si det saann, for barna var helt fantastiske, men jeg er veldig sliten naa, og saa veldig frem til litt ferie og latskap!!
Saa naa er jeg her altsaa. I Costa Rica! Den rike kysten med sol og sommer! Gjett om det skal nytes. Hit boer du dra en gang Maria! Dette er absolutt noe for deg;) Og alle dere andre ogsaa foressten!:)
Savner dere alle og kjenner det skal bli godt aa komme hjem snart. Selvom det ogsaa blir veldig trist. Naa maa jeg gaa aa faa kjoept litt mat. Haaper dere har det fint! Det har jeg;) Glad i dere.
søndag 22. mars 2009
lørdag 7. mars 2009
Brasil og Peru
Enda litt fra Sveinung:
"Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco."
"Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco."
Fra piggtråd til Copacabana!
Kopierer fra Sveinungs blogg ettersom jeg ikke har tid selv... :
Vi er tilbake med et brak etter svipptur til Sør-Afrika...
...og her ved Rios velkjente strand er det i motsetning til den sørafrikanske bushen internett! Beklager alle kjente og kjære og alle andre, men nu er jeg vitterlig tilbake til den siviliserte verden, som noen ville sagt.Natt til fredag den tjuende forlot vi India for denne gang, og neste mål var Johannesburg, Sør-Afrika, og et eller annet prosjekt et eller annet sted langt uti bushen, og hva vi skulle gjøre visste bare Vibeke (som var landegruppe-ting, altså sjefen for den delen av turen. Ganske mye greiere enn mitt land, som var India, tør jeg påstå). Og kanskje ikke hun heller. Alt vi visste var at vi skulle bli plukket opp av en fyr utenfor flyplassen i Joh'burg kvart over tolv.Fyren dukket opp, og vi ble kjørt av sted. På veien så vi skrekkelig mange flere hamburgersjapper enn giraffer, men landskapet var da vakkert, og byene var uendelig mye grønnere her enn i India. Vi traff prosjektfolka i en liten plass (men heldigvis med en av de nevnte hamburgersjappene...) som heter Lydenburg, hvilket betyr "town of suffering" på det lokale språket. Riktig så ille var det da ikke da! Men Antoinette og Mitch fra prosjektet var veldig hyggelige folk, en opptur etter den litt irritable taxisjåføren. Etter ukas innkjøpsrunde kjørte vi med dem inn i reservatet.Der var det jo fint, der..! Utedass og utedusj, og bare en av hver, men vi var forberedt på verre. Vi fikk tre hytter å fordele oss på, og en litt større hytte med kjøkken og stue. De neste dagene brukte vi på å traske rundt og bade ved fosser og sanke feller og kikke etter ville dyr (som gresshopper og termitter... ikke helt savanne-tilstander, egentlig). På mandagen fikk vi en skikkelig støkk da Clayton, som er typen til Antoniette, på vei til fellesanking plutselig roper "breaks, breaks!!" og stormer ut av jeepen og løper nedover, inn i skauen. Det han så var to inntrengere som avslørte at de hadde onde hensikter ved at de løp for livet, og etter en stund, da Clayton kom tilbake etter en mislykket jakt, fant Maren to svære poser med khat-blader, som er et narkotisk stoff. Det var det inntrengerne hadde drevet med, og Clayton sa det var narkotika for ca. 200 000 rand der, eller rundt 150 000 kroner. Drøyt!Dagen etter var det tid for litt ordentlig arbeid: plukke gjerder. I ca. seks timer gjorde vi følgende: finne en ledig piggtråd og løsne den fra gjerdet, og surre tråden sammen til rullen ble for stor, rope på Clayton så han kunne klippe av tråden, og så surre videre. Og enda litt mer. Og slemme stikkebusk-ting og brennesleliknende planter farget huden mer enn sola, for å si det sånn. Og vi surret og surret piggtråd, helt til dagen begynte å gå mot kveld. Og vi var ikke ferdige, vi måtte fortsette dagen etter. Men vi hadde hellet med oss, og en storm hindret oss... jeg synes virkelig det er imponerende at noen kan holde på med det der hver dag!De neste dagene gjorde vi ganske nøyaktig ikke noe. Det var også temmelig lite bananer, jeg mener mat, og generelt lite å gjøre annet enn å spille kort eller lese Shantaram (de 400 siste sidene ble spist på to dager..! Og ja, anbefales fryktelig sterkt).Vi skulle dra til Joh'burg igjen natt til fredag den tjuesjuende, etter at et aldeles sinnsykt, tolv timer langt tordenvær hadde gjort det man kan velge å kalle en vei, flytende. Det var en ganske dramatisk og minneverdig opplevelse, og jeg var klar for å ta sekken og løpe i retning hovedveien der taxien skulle dukke opp en time senere, klokka 04:15. Vi dyttet og vi dyttet jeepene så de skulle komme seg opp av gjørma og framover, og når en ny oppoverbakke viste seg, måtte vi igjen ut og dytte alt vi hadde. Det virket fullstendig fåfengt i begynnelsen, men det gikk..! Rallykjøring a la Solberg tok oss fram, og vi rakk taxien og kom til flyplassen i tide!Flyturen på snaue ti timer gikk som vanlig så smertefritt som en flytur på snaue ti timer kan gå, og vi ankom São Paulos litt stusselige flyplass klokka halv fire brasiliansk tid. Vi stressa litt med å komme oss på bussen til Rio de Janeiro, hvor planen var å møte gruppe Nordkapp. Vi havnet etter hvert på den flotteste bussen jeg har satt mine bein på, med herlige stoler og beinstøtter og masse styr, og jeg sov godt i fem av de seks timene det tok å komme seg fra São Paulo til Rio.Vel framme i Rio oppdaget vi at alle budgethotellene og -hostelene var fullbooket, så hele gruppe Nordlys tok faktisk inn på et ganske så flott hotell en kort spasertur unna verdens mest berømte strand. Dagen i dag har vi ligget og slappet av på den nevnte stranda, hoppet litt i havet, men egentlig viktigst av alt: vi traff Nordkapp igjen, og har brukt dagen på å prate og prate litt mer. I morra blir det kristusstatuen og mer slappeaving før vi drar tilbake til São Paulo og begynner å jobbe på prosjektet der.
Vi er tilbake med et brak etter svipptur til Sør-Afrika...
...og her ved Rios velkjente strand er det i motsetning til den sørafrikanske bushen internett! Beklager alle kjente og kjære og alle andre, men nu er jeg vitterlig tilbake til den siviliserte verden, som noen ville sagt.Natt til fredag den tjuende forlot vi India for denne gang, og neste mål var Johannesburg, Sør-Afrika, og et eller annet prosjekt et eller annet sted langt uti bushen, og hva vi skulle gjøre visste bare Vibeke (som var landegruppe-ting, altså sjefen for den delen av turen. Ganske mye greiere enn mitt land, som var India, tør jeg påstå). Og kanskje ikke hun heller. Alt vi visste var at vi skulle bli plukket opp av en fyr utenfor flyplassen i Joh'burg kvart over tolv.Fyren dukket opp, og vi ble kjørt av sted. På veien så vi skrekkelig mange flere hamburgersjapper enn giraffer, men landskapet var da vakkert, og byene var uendelig mye grønnere her enn i India. Vi traff prosjektfolka i en liten plass (men heldigvis med en av de nevnte hamburgersjappene...) som heter Lydenburg, hvilket betyr "town of suffering" på det lokale språket. Riktig så ille var det da ikke da! Men Antoinette og Mitch fra prosjektet var veldig hyggelige folk, en opptur etter den litt irritable taxisjåføren. Etter ukas innkjøpsrunde kjørte vi med dem inn i reservatet.Der var det jo fint, der..! Utedass og utedusj, og bare en av hver, men vi var forberedt på verre. Vi fikk tre hytter å fordele oss på, og en litt større hytte med kjøkken og stue. De neste dagene brukte vi på å traske rundt og bade ved fosser og sanke feller og kikke etter ville dyr (som gresshopper og termitter... ikke helt savanne-tilstander, egentlig). På mandagen fikk vi en skikkelig støkk da Clayton, som er typen til Antoniette, på vei til fellesanking plutselig roper "breaks, breaks!!" og stormer ut av jeepen og løper nedover, inn i skauen. Det han så var to inntrengere som avslørte at de hadde onde hensikter ved at de løp for livet, og etter en stund, da Clayton kom tilbake etter en mislykket jakt, fant Maren to svære poser med khat-blader, som er et narkotisk stoff. Det var det inntrengerne hadde drevet med, og Clayton sa det var narkotika for ca. 200 000 rand der, eller rundt 150 000 kroner. Drøyt!Dagen etter var det tid for litt ordentlig arbeid: plukke gjerder. I ca. seks timer gjorde vi følgende: finne en ledig piggtråd og løsne den fra gjerdet, og surre tråden sammen til rullen ble for stor, rope på Clayton så han kunne klippe av tråden, og så surre videre. Og enda litt mer. Og slemme stikkebusk-ting og brennesleliknende planter farget huden mer enn sola, for å si det sånn. Og vi surret og surret piggtråd, helt til dagen begynte å gå mot kveld. Og vi var ikke ferdige, vi måtte fortsette dagen etter. Men vi hadde hellet med oss, og en storm hindret oss... jeg synes virkelig det er imponerende at noen kan holde på med det der hver dag!De neste dagene gjorde vi ganske nøyaktig ikke noe. Det var også temmelig lite bananer, jeg mener mat, og generelt lite å gjøre annet enn å spille kort eller lese Shantaram (de 400 siste sidene ble spist på to dager..! Og ja, anbefales fryktelig sterkt).Vi skulle dra til Joh'burg igjen natt til fredag den tjuesjuende, etter at et aldeles sinnsykt, tolv timer langt tordenvær hadde gjort det man kan velge å kalle en vei, flytende. Det var en ganske dramatisk og minneverdig opplevelse, og jeg var klar for å ta sekken og løpe i retning hovedveien der taxien skulle dukke opp en time senere, klokka 04:15. Vi dyttet og vi dyttet jeepene så de skulle komme seg opp av gjørma og framover, og når en ny oppoverbakke viste seg, måtte vi igjen ut og dytte alt vi hadde. Det virket fullstendig fåfengt i begynnelsen, men det gikk..! Rallykjøring a la Solberg tok oss fram, og vi rakk taxien og kom til flyplassen i tide!Flyturen på snaue ti timer gikk som vanlig så smertefritt som en flytur på snaue ti timer kan gå, og vi ankom São Paulos litt stusselige flyplass klokka halv fire brasiliansk tid. Vi stressa litt med å komme oss på bussen til Rio de Janeiro, hvor planen var å møte gruppe Nordkapp. Vi havnet etter hvert på den flotteste bussen jeg har satt mine bein på, med herlige stoler og beinstøtter og masse styr, og jeg sov godt i fem av de seks timene det tok å komme seg fra São Paulo til Rio.Vel framme i Rio oppdaget vi at alle budgethotellene og -hostelene var fullbooket, så hele gruppe Nordlys tok faktisk inn på et ganske så flott hotell en kort spasertur unna verdens mest berømte strand. Dagen i dag har vi ligget og slappet av på den nevnte stranda, hoppet litt i havet, men egentlig viktigst av alt: vi traff Nordkapp igjen, og har brukt dagen på å prate og prate litt mer. I morra blir det kristusstatuen og mer slappeaving før vi drar tilbake til São Paulo og begynner å jobbe på prosjektet der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)